Spiseforstyrrelser

 Bildet er funnet her.

Det er en sak som ingen vet. Som jeg ikke en gang har fortalt til min beste venn. Noe jeg har gått gjennom i all hemmelighet. I likhet med mange andre ungdommer på min alder, har jeg lidd av spiseforstyrrelser. Ikke så ille at jeg har holdt på å dø og slikt, men jeg har sultet meg.

Å måtte unngå å se speilbildet sitt i butikkvinduer og på badet for å unngå å gråte. Å gå med store klær for ikke å vise kroppen sin... Det er slitsomt i lengden, og jeg kom til et punkt hvor jeg trengte forandring - fort! Jeg trente litt, men det var ikke godt nok. Jeg trivdes dessuten svært dårlig med å trnee, fordi det alltid var folk rundt meg som så meg i treningsklær og mens jeg trente, og dette gjorde meg bare ukonsentrert og fikk meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjorde. Jeg spiste aldri godteri, begynte å drikke masse vann til middag for å dempe sulten og jeg kasta skolematen. Dette var bare begynnelsen...

Når jeg skulle begynne på videregående flyttet jeg hjemmefra for å gå på skole. I begynnelsen spiste jeg mer, fordi jeg syntes det var stas å lage mat selv. Men etter noen få måneder begynte jeg å sulte meg. Jeg kunne gå flere dager uten å spise annet enn et eple og noen glass vann til dagen. Og slik gikk nå dagene. Jeg gikk ikke drastisk ned i vekt, men jeg gikk ned noen kilo. Etter en stund begynte folk rundt meg å merke at jeg ikke spiste så mye, og begynte å "passe på" at jeg fikk i meg mat. Dette har aldri vært snakket om, og jeg spiser nå litt hver dag uten å måtte "tvinges". Men jeg tenker på mat 90% av dagen, og jeg får telefoner om hva jeg har spist til middag, penger til "å kjøpe meg noe godt i kantina", og slike ting. Dette er slitsomt. Jeg vet at mange ser på meg som en slank person, og tro meg, slike kommentarer varmer. Men jeg ser ikke på meg som slank. Jeg ser på meg selv som overvektig! Men jeg kan ikke akkurat gå rundt å snakke med venner om det, for jeg vet at mange av dem veier mer enn meg, selv om jeg ikke ser på dem som overvektige. Jeg vet det høres rart ut, og at det ikke er logisk en plass, men det er slik jeg føler det.

 Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg vet bare at det ikke er spesielt godt skrevet, men det var godt å få det ut. Å få "lettet litt på trykket".