A little me-time

Vet dere hvor viktig det er å ta vare på seg selv? Å ha litt såkalt "me-time"? De siste dagene har jeg hatt dette. Jeg har bare slappet av, kost meg med filmer og tv-serier på tv'en, litt kaffe i koppen, gått rundt i joggeklær, sminkeløs og uten å dusja på et par dager. Å ikke ha noen rundt seg noen dager, uten noen viktige gjøremål - har vært så deilig! Jeg har gjort MINIMALT, men for en gangs skyld med god samvittighet, for jeg har virkelig trengt det. Imorgen må jeg tilbake til virkeligheten, men med nytt pågangsmot til nye måneder.

Et år siden

Idag er det 1 år siden massakren på Utøya og regjeringskvartalet. 1 år med sorg og savn. Et vondt år. Mange sitter igjen med arr, både utvendig, og noen innvendig som aldri vil gro. Mange sitter igjen uten sine kjære. Og hele Norge sitter igjen med medfølelsen. Til tross for alt det vonde, har vi klart å skape et fellesskap. Et samhold mellom oss nordmenn. Vi er et lite land, men vi er sterke. Vi er sammen!

For et år siden trodde jeg ikke lenger at Norge var et trygt land. At en nordmann kunne drepe så mange mennesker, var for meg helt uforståelig. Og selv om jeg var så inderlig heldig som ikke mistet noen av mine nære på Utøya, har jeg lenge slitt med skrekken, og medfølelse for alle de som faktisk mistet sine. I en slik situasjon er ikke takknemlighet en god nok trøst. Men vi har kommet sterkere ut av det, til tross for at 77 liv var prisen vi måtte betale. Vi kan ikke spole tilbake tiden. Vi kan ikke viske ut datoen 22.juli 2011. Den vil alltid være der, og antakeligvis huskes bedre alle årets 365 dager. Den datoen vil alltid minne oss alle de vi mistet. Men vi må også minnes hva denne dagen gjorde med Norge. Den skapte et samhold som forhåpentligvis vil bevares gjennom generasjoner.

"Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen." 

Å hate noen du ikke kjenner

Jeg har alltid sagt at jeg ikke hater noen. Og det har jeg aldri hatt noen veldig god grunn til heller, inntil for et år siden. Noe jeg lenge hadde fryktet ble bekreftet og gjort til virkelighet. Og siden den gang har jeg hatet en person. En person jeg ikke aner hvem er. Det eneste jeg vet er kjønnet. Det er det eneste jeg vet om den personen, i tillegg til en ting til. Og denne bittelille detaljen av livet hans, gjør at jeg har et brennende hat ovenfor ham.

Hat er det verste du kan føle ovenfor en person, og uansett hvor mye jeg skulle ønske at jeg ikke hatet noen - gjør jeg det. Jeg ønsker at en person skal ha det vondt. At han skal ha et jævlig liv. Men tanken på at jeg ikke vet noe, sliter på meg. For alt jeg vet, så er han en kjendis med masse penger, fantastisk familie osv. Og for alt jeg vet, er han død. Og det er det som er det verste. Jeg unner han ikke noe, annet enn et jævlig liv. Tanken på at jeg aldri kan få si til denne personen hvor mye han har ødelagt mitt liv, og de rundt meg sitt liv, er uutholdelig. Tanken på hvor billig han slipper unna...

Å ha dårlig samvittighet hver dag på grunn av noe noen andre har gjort mot deg, føles ikke rettferdig. Det gjør at hatet blir enda sterkere. Hat er en følelse jeg ikke unner noen.

Bildet er funnet her. 

Life-inspiring quotes

Disse orda kan eg virkeleg anbefale alle og ta til seg. Inspirasjon. 

"Experience is one thing you can't get for nothing." Oscar Wilde.

"Writing a novel is like driving a car at night. You can see only as far as your headlights, but you can make the whole trip like that." E.L. Doctorow. 

"Life isn't about finding yourself. It's about creating yourself." George Bernard Shaw. 

"A journey of a thousand miles begins with a single step." Lao Tzu. 

"Pain is inevitable. Suffering is optional." Anony-mouse. 

Min engel

Hun ligger på en seng
I en kjole så blå
Som øynene en gang var
Før de ble grå

Hodet er tomt nå
Men en gang så fult
Av tanker om alt
Ja, til og med meg

Som en engel hun ligger
Med sitt lyse og myke hår
Nedover nakne skuldre
Og kjolekledt bryst

I mine tanker hun løper
Lett på tå, som veldig få
På en blomsterfylt eng
Mot frihet og glede

En engel hun nå er
Som våker over meg
Smiler sitt vakre smil
Og har det bra

Mens kisten senkes
Tårer jeg feller
En rose jeg kysser
Og legger på kisten

Et siste farvel
Med den jeg elsker
Men bare for nå
For vi sees snart igjen

Min engel.

Sommerflørten min

Han tar meg i hånden, og og fører meg ut på en blomstereng. Sommerfuglene svermer rundt, både i magen min og på utsiden. Han ser på meg med sine grønne, klare, snille og smilende øyne mens vi løper over engen. Lykkelige. Forelsket. Vi lever i nuet. Lever i en verden hvor sommeren aldri vil ta slutt. Uten å tenke på at sola snart vil gjemme seg bak mørke skyer. At sommerfuglene vil slutte å sverme. At blomstene snart vil drukne i regn, og dø av frost. Så lenge sola skinner vil kjærligheten blomstre. En kjærlighet som skinner i takt med sola. Men snart vil sommeren dra sin vei, og med seg på veien tar den også sommerflørten min. Sola i hjertet mitt vil dø, helt til han igjen står på døra mi. Neste sommer. Kanskje.

Spiseforstyrrelser

 Bildet er funnet her.

Det er en sak som ingen vet. Som jeg ikke en gang har fortalt til min beste venn. Noe jeg har gått gjennom i all hemmelighet. I likhet med mange andre ungdommer på min alder, har jeg lidd av spiseforstyrrelser. Ikke så ille at jeg har holdt på å dø og slikt, men jeg har sultet meg.

Å måtte unngå å se speilbildet sitt i butikkvinduer og på badet for å unngå å gråte. Å gå med store klær for ikke å vise kroppen sin... Det er slitsomt i lengden, og jeg kom til et punkt hvor jeg trengte forandring - fort! Jeg trente litt, men det var ikke godt nok. Jeg trivdes dessuten svært dårlig med å trnee, fordi det alltid var folk rundt meg som så meg i treningsklær og mens jeg trente, og dette gjorde meg bare ukonsentrert og fikk meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjorde. Jeg spiste aldri godteri, begynte å drikke masse vann til middag for å dempe sulten og jeg kasta skolematen. Dette var bare begynnelsen...

Når jeg skulle begynne på videregående flyttet jeg hjemmefra for å gå på skole. I begynnelsen spiste jeg mer, fordi jeg syntes det var stas å lage mat selv. Men etter noen få måneder begynte jeg å sulte meg. Jeg kunne gå flere dager uten å spise annet enn et eple og noen glass vann til dagen. Og slik gikk nå dagene. Jeg gikk ikke drastisk ned i vekt, men jeg gikk ned noen kilo. Etter en stund begynte folk rundt meg å merke at jeg ikke spiste så mye, og begynte å "passe på" at jeg fikk i meg mat. Dette har aldri vært snakket om, og jeg spiser nå litt hver dag uten å måtte "tvinges". Men jeg tenker på mat 90% av dagen, og jeg får telefoner om hva jeg har spist til middag, penger til "å kjøpe meg noe godt i kantina", og slike ting. Dette er slitsomt. Jeg vet at mange ser på meg som en slank person, og tro meg, slike kommentarer varmer. Men jeg ser ikke på meg som slank. Jeg ser på meg selv som overvektig! Men jeg kan ikke akkurat gå rundt å snakke med venner om det, for jeg vet at mange av dem veier mer enn meg, selv om jeg ikke ser på dem som overvektige. Jeg vet det høres rart ut, og at det ikke er logisk en plass, men det er slik jeg føler det.

 Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg vet bare at det ikke er spesielt godt skrevet, men det var godt å få det ut. Å få "lettet litt på trykket".

Ensomhet

Bildet er funnet her.

Hun står der alene
Jeg ser at hun ser
At jeg ser
At de ser 
-----------
Jeg vet at jeg burde
Skulle igår

Det som ble utsatt helt til nå

-----------

Nå er det for sent

Det jeg skulle

Men aldri turte

-----------

Ensomhet

Var det hun følte

Vennskap

Var det hun søkte

-----------

Feighet

Jo hei, det er meg

                                                                                              

   

Just a little dream

Noke eg ønskjer meg er piercing i nasen. Ein liten, halvt usynleg liten diamant i naseboret. Problemet er at eg ikke tør. Eg er livredd for nålar. Men det er jo lov å drømme.

                 Bildet har eg lånt her.