Idag er det 1 år siden massakren på Utøya og regjeringskvartalet. 1 år med sorg og savn. Et vondt år. Mange sitter igjen med arr, både utvendig, og noen innvendig som aldri vil gro. Mange sitter igjen uten sine kjære. Og hele Norge sitter igjen med medfølelsen. Til tross for alt det vonde, har vi klart å skape et fellesskap. Et samhold mellom oss nordmenn. Vi er et lite land, men vi er sterke. Vi er sammen!
For et år siden trodde jeg ikke lenger at Norge var et trygt land. At en nordmann kunne drepe så mange mennesker, var for meg helt uforståelig. Og selv om jeg var så inderlig heldig som ikke mistet noen av mine nære på Utøya, har jeg lenge slitt med skrekken, og medfølelse for alle de som faktisk mistet sine. I en slik situasjon er ikke takknemlighet en god nok trøst. Men vi har kommet sterkere ut av det, til tross for at 77 liv var prisen vi måtte betale. Vi kan ikke spole tilbake tiden. Vi kan ikke viske ut datoen 22.juli 2011. Den vil alltid være der, og antakeligvis huskes bedre alle årets 365 dager. Den datoen vil alltid minne oss alle de vi mistet. Men vi må også minnes hva denne dagen gjorde med Norge. Den skapte et samhold som forhåpentligvis vil bevares gjennom generasjoner.
"Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar